søndag 7. august 2016

Fjellturer og sorgterapi

24. mai i år ble jeg enke.

Jeg visste at Morten kom til å dø, han fikk dødsdommen 26. august i fjor. Prognosen var 2-3 år. Dette er lenken jeg fikk opp ved første søk  når Morten ringte fra Haukeland sykehus i Bergen og fortalte at professoren hadde gitt han diagnosen ALS og bedt han dra hjem og "leve livet" det han hadde igjen. Jeg tror det er en verre skjebne enn å bare dø helt plutselig.


Jeg var på jobb, husker så veldig godt at jeg stod foran PCen (har heve/senkebord) og at jeg heldigvis hadde en nær, veldig god kollega sammen med meg denne dagen og at hun tok meg med på en rusletur for å klarne tankene. Tross sjokket klarte jeg ikke å dra hjem fra jobb, jeg hadde ikke noe lyst til å være alene med tankene.

Brått var livet forandret, jeg forstod innmari godt at det ville bli tøffe tak. Jeg visste at for å makte livet, var jeg nødt til å holde meg i god fysisk og psykisk form og forsøke å holde meg i arbeid i tiden fremover. Jeg er glad i å trene og gå på fjellturer og glad i jobben min, og innså at nå var det viktigere enn noen gang før. Terapien min ble mye trening, mye turer og jobben min, for så å dra hjem til min kjære som døde litt hver eneste dag.

Det gikk bare 9 måneder, før han helt uventet bare sovnet stille inn i gostolen sent en mandags kveld. Det gikk så veldig fort, men jeg er takknemlig for at han fikk slippe unna den tøffe skjebnen han var tildelt.

Jeg tror folk tror jeg er veldig flink til å takle livet etterpå, selv tror jeg at jeg er ganske flink til å takle livet. Når tungsinnet kommer, er jeg snar til å kle på meg turskoene og komme meg ut på tur. Da vet jeg alt blir mye lettere. Jeg vil spesielt nevne et konsept som  fjellturer og "ti på topp" som har bidratt til at jeg er ivrig på å være aktiv.

Jeg har ordnet opp i utrolig mye, ryddet i mye "byråkratiske" saker som følger med et arveoppgjør selv om jeg langt fra er i mål, har ryddet opp i veldig mye ting og tang og kjørt mye bort. Aktivitetsnivået er ganske høyt, har et aktivitetsbånd som viser lite stillstand.

Dagene er ulike, stort sett går det bra, barna mine (som bor i Oslo/Tromsø) har vært mye hjemme i sommer og det har vært veldig fint.

Morten var en smart superhandyman, det var ikke en ting han ikke fikset. Innimellom føler jeg maktesløsheten krype inn når det er ting jeg må håndtere på egen hånd. Men det går nå på en måte, skrittvis.

Prøver å fokusere på å være takknemlig, for det har jeg mange grunner til;  et langt, stabilt fint liv sammen, de fine ungene vi fikk sammen, at jeg har alle gode forutsetninger for å gå videre.

Snart starter hverdagen helt og holdent når skolene starter opp, og det skal gå fint <3

Morten var en flink naturfotograf